Hovedpersonen begynner på bunnen. Gjeldsrammet, ribbet for hus og mann, bor hun i en kjellerhybel, med 100 kroner dagen å leve for. På sine turer gjennom Oslo forsøker hun å snylte gratis vin på lanseringsfester, men ikke minst å finne ut av det med sin mor, som spiller martyrrollen, og sin far, som holder henne på armlengdes avstand. Kan hun bli fri, ikke bare fra gjeldsåket, men også fra seg selv og sin arv?
«Det hele er fremført med sprudlende forfatteroverskudd ... det er en svært variert og underholdende elendighet Lykke inviterer oss til å følge med på ... Oppløsningstendenser går sin skjeve, selvmotsigende og ulykkesutsatte gang, med hjertet i halsen og på randen av katastrofe, med halvannet ben i løse luften, men forfatterens romantenkning er alt annet enn ustabil og vaklende: Dette er kaos tegnet med stø hånd, som tross den halsbrekkende galskapen og den nådeløse utleveringen faktisk aldri er smålig mot sin hovedperson»
LASSE MIDTTUN, MORGENBLADET
«I lange refleksjoner rundt liv, sitt eget og andres, og relasjoner kommer Liv til syne som en av de sterkeste romankarakterene jeg har møtt på lenge … Det er rart å bli så oppløftet av å lese en så dørgende trist bok som jeg ble av å lese denne historien, men jeg må bare få si at det er en så utrolig sterk og til tider vakker bok i all sin råskap og skittenhet. Språket til Lykke er så godt at jeg kunne sitert fra hvor som helst i boka, hvert avsnitt er som en korttekst i seg selv. Dette er en sterk andrebok fra en forfatter som jeg virkelig håper har flere mennesker på hjertet.»
LINN STRØMSBORG, BOKMERKER.ORG
«imponerende presist artikulerte utfall mot det moderne, selvtilfredse Norge ... Nina Lykkes evne til å sette ord på tanker, følelser og erfaringer er fremragende, og det er imponerende å se hvordan hun stuer vekk sine morsomste utfall i bortgjemte bisetninger, hvor de langsomt blør ut og farger resten av teksten. Oppløsningstendenser er en usedvanlig presis og velformulert beskrivelse av en kvinne som famler seg gjennom en dyp, og muligens arvelig, depresjon»
AKSEL KIELLAND, KLASSEKAMPEN
«En fest for den som vet å verdsette svartsynets gleder ... Det kan være inspirerende, avklarende og innsiktsfullt å se sin omverden i verst tenkelig lys. Gratis er det også ... Liv hensynker raskt til nådeløs dissekering av alt rundt seg. Man trenger ikke å ha vært klinisk deprimert for å kjenne igjen den merkelige maktfølelsen man kan få av å avskrive alle former for sosialt samvær som overfladisk og idiotisk. «Oppløsningstendenser» har slik sett noen fellestrekk med J.D. Salingers «Catcher in the Rye» ... Friheten, sårbarheten og ensomheten skaper i begge romanene grobunn for syrlig fremført misantropi ... Den sure leser med motgang i livet vil kjenne seg igjen. Og de som føler seg vel til rette i verden, er det ingenting å gjøre noe med»
BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV
«En roman om å mislykkes med alt på kort tid, om hvordan utrolig mye kan gå utrolig galt, om å miste fotfestet for så å henge etter fingrene, slippe også det grepet, men bite seg fast igjen»
LASSE MIDTTUN, MORGENBLADET
Årets beste bøker 2013
«Nina Lykke har et godt blikk for skjevheter og dumheter i samfunnet, og for forfengelighet og skuespilleri mellom mennesker.»
ATLE CHRISTIANSEN, AFTENPOSTEN
«Forfattaren (og Liv) har ei eineståande observasjonsevne, evne til å sjå bak tinga, avsløre tomprat og spel for galleriet. Og i ein dialog mellom mora og Liv får Lykke fram korleis små nyansar i stemma er det som utgjer den eigentlege kommunikasjonen, ikkje orda som blir veksla. Bileta er også ofte originale ... I tillegg til den språklege styrken er det ei bok som på mange måtar handlar om meininga med det heile. Den kan det hende ein finn i det aller mest trivielle - i alle fall finst det eit uuttala, men reist, spørsmål i boka om noko gjekk tapt på vegen frå bestemors rulling av sengetøy til dagens store sjølvrealisering»
INGVILD BRÆIN, DAG OG TID
«fremragende og deprimerende debutroman ... Livs oppgjør med sin medfødte skyld over å eksistere, som følger henneoveralt, er fascinerede å følge ... Mot slutten snur det likevel. Liv gir slipp på skyldfølelsen og hatet til alle de andre, hun tar ansvar og begynner å handle. Og her finner den særdeles velskrevne og fascinerende romanen sin meningsfulle avslutning; i et ideal, som ikke lenger er den istandsatte hvite leiligheten Liv har mistet, men den sindige bonde, som handler uten å tale, som har befridd seg for samfunnets pengebesettelse og derfor er i stand til å være i nået uten å føle stress eller angst»
HENRIK TORJUSEN, RECEPTION, Tidsskrift for nordisk litteratur